Dette spørsmålet er det vi som terapeuter får oftest, og det er også kanskje et av de vanskeligste å svare på kort og godt.
Naprapati, osteopati og fysioterapi er tre ulike profesjoner innen manuell terapi og fysikalsk behandling, og de behandler i stor grad de samme pasientene. Det man oppdager er at det finnes noen ulikheter, men i enda større grad likheter. Alle tre gruppene fokuserer på å behandle muskel- og skjelettrelaterte plager, og vi erfarer at hver av dem har sine egne tilnærminger og teknikker for å komme dit.
I dag er alle tre yrkene autorisert helsepersonell i Norge, regulert av helsepersonelloven. Fysioterapeuter har hatt denne statusen i mange år, mens naprapater og osteopater fikk autorisasjon etter en lovendring i 2022. Det betyr at alle tre titlene i dag er beskyttet, og at behandlingen reguleres av samme regelverk som annen helsepersonell.
Historisk har de tre fagene et helt ulikt opphav. Osteopati ble grunnlagt i USA av legen Andrew Taylor Still på slutten av 1800-tallet, med en filosofi om at kroppens egne strukturer – muskler, skjelett, bindevev og sirkulasjon – henger sammen, og at god funksjon i disse strukturene er en forutsetning for god helse. Naprapati har også amerikansk opphav, fra Chicago tidlig på 1900-tallet, men fikk sin nordiske forankring da Naprapathøgskolen ble etablert i Stockholm i 1970. Naprapatien har tradisjonelt hatt et tydelig fokus på muskel- og bindevevssystemets betydning for smerte og funksjon, gjerne kombinert med trening og veiledning. Fysioterapi har sine røtter i Europa og vokste frem som eget fag gjennom 1900-tallet, tett knyttet til sykehus, rehabilitering og idrettsmedisin, og har dermed alltid vært en mer integrert del av det øvrige helsevesenet enn de to andre fagene.
Alle tre yrkesgruppene er utdannet ved ulike skoler og bygger på sin egen grunnfilosofi. Det er nok her den største forskjellen egentlig ligger.
Naprapater utdannes hovedsakelig ved Naprapathøgskolen i Stockholm, en del av Nordiska Institutet för Manuell Medicin (NIMM). Skolen ble grunnlagt i 1970 og er i dag den største utdanningsinstitusjonen i Norden innen manuell medisin, med rundt 400 studenter – hvorav en betydelig andel kommer fra Norge. Utdanningen er et fireårig studieprogram (240 høgskolepoeng) som kombinerer skolemedisinsk teori, idrettsmedisin, vitenskapelig metode og praktisk klinisk arbeid. Allerede fra andre semester får studentene behandle egne pasienter ved skolens klinikk, under veiledning av autoriserte naprapater, og klinikken utfører god del titusen behandlinger i året. I Norden finnes det i praksis to steder å ta naprapatutdanning – i tillegg til Stockholm finnes et tilbud ved en høyskole i Kotka i Finland – men så godt som samtlige naprapater som jobber i Norge har sin utdanning fra Stockholm. Etter fullført utdanning og bestått naprapateksamen kreves det normalt også ett års veiledet praksis før man kan søke autorisasjon fra Helsedirektoratet.
Fysioterapeuter tar en bachelorgrad på tre år (180 studiepoeng), som per i dag tilbys ved fem studiesteder i Norge: OsloMet i Oslo, NTNU i Trondheim, UiT Norges arktiske universitet i Tromsø, Høgskulen på Vestlandet i Bergen og Høgskolen i Innlandet i Elverum. Bachelorgraden følges av ett års obligatorisk, lønnet turnustjeneste før man kan søke autorisasjon. Til sammen utgjør dette altså et fireårig løp, på linje med de to andre profesjonene. Fysioterapiutdanningen er bred og dekker langt mer enn muskel- og skjelettplager – pensumet inkluderer også rehabilitering etter sykdom og operasjon, nevrologiske tilstander, lungeproblematikk og forebyggende helsearbeid. Etter bachelorgraden åpner det seg dessuten en rekke videre spesialiseringer på mastergradsnivå, for eksempel innen idrettsfysioterapi, manuellterapi eller psykomotorisk fysioterapi, noe som gjør at fysioterapeuter som gruppe er ganske spredt i kompetanse og spesialfelt.
Osteopater utdannes i Norge ved Høyskolen Kristiania i Oslo, som er det eneste lærestedet i landet som tilbyr osteopatiutdanning. Også her er strukturen en treårig bachelorgrad (180 studiepoeng) etterfulgt av et ettårig profesjonsår (60 studiepoeng) – til sammen fire år, akkurat som for naprapater og fysioterapeuter. I bachelorgraden kombineres osteopatiske behandlingsprinsipper med skolemedisinsk teori, anatomi, fysiologi og klinisk resonnering, og studentene behandler pasienter ved skolens egen studentklinikk de siste studieårene under veiledning. Profesjonsåret gir ytterligere fordypning innen smertevitenskap, tverrfaglig samarbeid og selvstendig klinisk praksis, og det er først etter fullført profesjonsår at man kan søke autorisasjon som osteopat. Studiet har dessuten utvekslingssamarbeid med osteopatiskoler i utlandet, blant annet i London.
Selv om alle tre yrkene altså ender opp med et firårig utdanningsløp og samme type offentlige autorisasjon, er selve studieinnholdet og den faglige grunntenkningen ulik – og det er nettopp dette som gjør at terapeutene ofte tilnærmer seg pasienten litt forskjellig, selv når problemstillingen er den samme.
For deg som pasient betyr autorisasjonen flere konkrete ting. Terapeuten har et selvstendig faglig og juridisk ansvar for vurdering, diagnostisering og behandling, på lik linje med andre autoriserte helsearbeidere som leger og sykepleiere. I tillegg blir det enklere for terapeuten å samarbeide og dele informasjon med annet helsepersonell, for eksempel din fastlege, dersom det er behov for det.
Selv om de ulike filosofiene skiller seg noe fra hverandre i teorien, ser praksis ofte ganske lik ut i klinikken. Alle kartlegger pasienten gjennom en grundig sykehistorie, gjennomfører kliniske tester for å bekrefte eller avkrefte en diagnose, og legger deretter en behandlingsplan. Denne planen består vanligvis av en kombinasjon av ulike fysikalske tiltak – som leddmobilisering, bløtvevsbehandling, manipulasjon, tøying og massasje, rehabiliteringsøvelser – pasienten kan gjøre selv, og en plan for oppfølging og behandlingsfrekvens. De fleste pasienter som søker hjelp hos naprapat, osteopat eller fysioterapeut har plager i rygg, nakke, skuldre, hofter eller knær – enten som følge av en akutt skade, en gradvis overbelastning, eller mer kroniske og sammensatte smertetilstander.
Etter hvert som klinisk erfaring, forskning og forståelsen av ulike tilstander har utviklet seg, erfarer vi at skillet mellom terapeutene viskes litt bort i den daglige praksisen. Mange terapeuter på tvers av profesjonene bruker i dag i stor grad de samme verktøyene og baserer seg på de samme forskningsbaserte prinsippene for god muskel- og skjelettbehandling. Likevel bringer alle de tre profesjonene med seg sin egen unike «touch» og filosofi til bordet, og det er noe vi tror er en styrke snarere enn en svakhet – det gir pasientene et bredere tilbud å velge mellom.
«Du skal komme til den terapeuten som forstår deg best og har mest kunnskap om nettopp din problematikk»
Vi mener at det er de individuelle forskjellene mellom terapeuter som er de aller viktigste – viktigere enn hvilken av de tre profesjonene man tilhører. Man bør gå til en terapeut som har interesse og erfaring med den typen problematikk man søker hjelp for. En terapeut som fordyper seg, brenner for feltet sitt og tar seg tid til å forstå problemene dine, vil ofte gi et bedre behandlingsresultat enn om man bare velger basert på tittelen «naprapat», «osteopat» eller «fysioterapeut».
Derfor er vi, ved Myoklinikken, mer fokusert på terapeuten enn på profesjonen, og vi ønsker at du skal komme til den terapeuten som forstår deg best og har mest kunnskap om nettopp din problematikk – uavhengig av hvilken utdanningsbakgrunn vedkommende har.
I praksis betyr dette at vi vil oppfordre deg til å tenke mindre på om du skal til en naprapat, osteopat eller fysioterapeut, og heller stille deg selv noen andre spørsmål: Har terapeuten erfaring med akkurat denne typen plage? Tar terapeuten seg tid til å forklare hva som er problemet, og hvorfor man velger den behandlingen man gjør? Føler du deg hørt og forstått i konsultasjonen? Svarer terapeuten godt på spørsmål, og er åpen om hva man kan forvente av behandlingen, inkludert hvor lang tid det normalt tar før man merker en forbedring? Dette er ofte langt bedre indikatorer på et godt behandlingsresultat enn hvilken tittel som står på dørskiltet.
Lurer du på hvilke av våre terapeuter som er gode på hva? Ta en rask kikk på myoklinikken.no/medarbeidere – der finner du litt informasjon om hva hver enkelt av oss kan, og hva vi ser mest av i klinikken.
